Nils Sørhaug - Vi søker bilmekaniker
Appex DM

Regel for hersketeknikk

Ragnar Larsen Ragnar Larsen
E-post

Da finansminister Sigbjørn Johnsen i formiddag presenterte Regjeringens reviderte nasjonalbudsjett for Stortinget, fremstilte han på ny den såkalte handlingsregelen som om det skulle dreie seg om forvaltning av et hellig sakrament.

Men dette er en leveregel som ikke har utgangspunkt i noe overjordisk eller guddommelig. Handlingsregelen er politikerskapt og ingen uforanderlig størrelse.

Det dokumenterte finansministeren selv ved å kunngjøre at tilførselen av oljepenger i årets statsbudsjett blir mindre enn det som ble lagt til grunn da Stortinget for et halvt år siden vedtok budsjettet. Dette ser vi på som meget positivt.

Oljepenger er egentlig et misvisende uttrykk. Det er ikke statens andel av olje- og gassutvinningen som forbrukes, men avkastningen fra et fond hvor løpende inntekter fra sokkelen plasseres. Den mer enn ti år gamle handlingsregelen går ut på at det er avkastningen av det som heter Statens pensjonsfond utland som kan forbrukes over statsbudsjettet, ikke selve grunnkapitalen.

Denne avkastningen har vært fastsatt til 4 prosent, men nå viser det seg at Oljefondet ikke oppnår denne avkastningen. Krisen i internasjonal økonomi har gjort at investeringene på verdens børser ikke kaster mer av seg enn mellom 2 og 3 prosent av hovedstolen. Derfor har Norges Bank tatt til orde for at også forbruket av det som for enkelthets skyld kalles oljepenger bør bringes ned på dette nivået. I motsatt fall tæres selve hovedstolen – grunnlaget for avkastningen.

Men minst like viktig som størrelsen på oljepengeforbruket er hva pengene brukes til. Her har vi et annet syn enn Regjeringen. Vi har i årevis fremholdt at det også for statens del må skilles mellom investeringer og drift – slik tilfelle er i kommunene, bedriftene og familiene. Men på det øret har Regjeringen ikke villet høre. Etter vår mening vil unge og kommende generasjoner være bedre ivaretatt ved å investere langt mer penger i norsk infrastruktur – det vil si veier, jernbane og kollektivtrafikk i de større byene – fremfor å bruke absolutt alt til å kjøpe eiendommer i London, aksjer i Singapore og andre investeringer i Langtvekkistan.

Det har – under skiftende regjeringer – vært som å skvette vann på gåsa. For staten er enhver krone som forlater statskassen en kostnad, uansett hva kronen er med på å finansiere. Vi har fått høre at økt bruk av oljepenger vil skape inflasjon, høyere rentenivå og en så sterk kronekurs at eksportindustrien blir lidende. Selveste velferden kommer i fare. Det har vært budskapet fra mer enn én finansminister.

Men dette har ikke vært til hinder for at staten likevel har giret opp forbruket ved å ansette stadig flere byråkrater, sponse arbeidsføre folk til å forlate arbeidslivet (AFP) og lage så liberale regler for uføretrygd at notoriske latstaurer med mark i ryggen ser NAVs rause satser som et godt alternativ til å ta seg arbeid.

Det er da vi spør: Hvordan kan det ha seg at hvis staten ansetter byråkrater for flytte papirer, så øker folkets velferd. Men hvis staten i stedet betaler anleggsarbeidere for å bygge veier, så blir velferden truet. Hva er spesielt med lønn til arbeidsfolk?

Svaret er at det er det ikke. Handlingsregelen handler egentlig om hersketeknikk og en selvkomponert regel for politikere som ikke vil investere, men heller forbruke.

Hersketeknikk i hendene på handlingslammede – det er handlingsregelen det!

E-post