Det meste blir som før

Ragnar Larsen Ragnar Larsen
E-post

I dag endrer Stortinget Grunnlovens § 2. Norge skal ikke lenger ha noen statsreligion. Grunnlovsbestemmelsen om at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion» avløses av en formulering om at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske arv».

Store ord vil nok fly forbi – så vel i Stortinget som utenfor – om hvor epokegjørende den nye grunnlovsteksten vil bli. Dette er dagen for overdrivelser.

Det meste blir nemlig som før. Det er den samme kirken som lever videre i morgen som i går. Det er ikke grunnlovsbestemmelser som former Kirkens liv, men den faktiske virksomhet som skjer i Den norske kirkes tallrike menigheter.

Vel er det så at Kirkens egne organer nå skal utnevne biskoper og proster, men det er ikke sikkert at det får noen stor betydning – annet enn at ansatte ledere blir valgt ut mer i samsvar med de holdninger som gjør seg gjeldende i bispedømmer og prostier. Politiske myndigheter får ikke lenger anledning til å prakke på Kirken politiske kommissærer, slik som regjeringer av skiftende farge har hatt for vane.

Kirkelig tilsatte forblir offentlige tjenestemenn. Biskoper, proster og prester forblir statsansatte, lønnet av staten og innmeldt i Statens pensjonskasse. De menighetstilsatte skal lønnes av kommunen, akkurat som nå. Kommunene har ansvar for gravferdsordningene, hvor folk stedes til hvile i kristen vigslet jord, som nå.

Når kritikere hevder at Stortinget i dag sidestiller kristendom og islam, så er dette uttrykk for en vrangforestilling. Den norske kirke blir fortsatt offentlig finansiert. Andre trossamfunn får bare en tilsvarende kompensasjon. Islam er ingen bærer av «vor humanistiske Arv», så det kan kritikerne ta med ro.

Samtidig som de mest entusiastiske på kirkelig side godt kan dempe sin jubel over endringene, som i det virkelige liv får liten betydning. Grunnlovsendringen gir Den norske kirke litt større selvstyre, men skal fortsatt finansieres via offentlige kasser. Dermed fastsettes også viktige rammer for Kirkens operasjonsområde. Kongen er ikke lenger Kirkens overhode, men «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion».

Kirken selv oppfører seg fortsatt som en statskirke. Det så vi sist i spørsmålet om sete for den ledende biskop, hvor Kirkens organer holdt fast ved Oslo – slik at Kirkens byråkrati kan menge seg med statens. Regjeringen skar imidlertid gjennom og fastsatte at det er Trondheim som er landets kirkehovedstad. Kirken burde for sin del også ha lagt sitt øverste administrative organ – Kirkerådet – til Nidaros, men det skal fortsatt holde hus i Oslo. Slik sementeres forholdet stat-kirke, som nå.

Når Kirken nå får økt selvstyre, er det viktig at Kirken klargjør hva den er og skal være. Ofte får en inntrykk av at Den norske kirke er en politisk instans.

Dette er så galt som det kan få blitt. Kirken tilhører Kristus. Det er Jesus som er kirkens herre og akkurat det bør Kirken i alt politiserende preik være mer nøye med å fremheve. Kirken er ikke et offentlig religionsvesen, men de troendes samfunn med Jesus som ledestjerne – åpen for alle som vil berøres og møtes av Ham.

Dette kan ingen grunnlovsendring rokke ved.

E-post