Ingen felles maktvilje

Ragnar Larsen Ragnar Larsen
E-post

Det er på mange hold opplest og vedtatt at det blir borgerlig seier ved stortingsvalget neste høst og at Erna Solberg avløser Jens Stoltenberg som statsminister.

Etter vår vurdering er dette en altfor tidlig og ureflektert konklusjon. Det er mer enn ett år til stortingsvalget, noe som ikke er langt unna en evighet i politikken. Svært mye kan skje på fem kvartaler og ingen bør ta noe valgutfall på forskudd.

Meningsmålinger har over tid vist borgerlig stortingsflertall, men i løpet av de siste 12 månedene er styrkeforholdet ikke endret vesentlig. Også for ett år siden lå de rødgrønne samlet på noen og førti prosent. Det er ikke mellom blokkene at oppslutningen har endret seg, men internt i de to hovedgrupperingene. Ap holder stillingen, mens SV og Sp blør. På borgerlig side har Høyre vokst, men på bekostning av Frp, KrF og Venstre.

Hvis Venstre og KrF faller under sperregrensen ved valget i september neste år, er det godt mulig at de rødgrønne beholder flertallet i Stortinget selv om de ikke har noe flertall blant velgerne. Slik er det også i denne perioden. Borgerlige velgere var i flertall, men mandatfordelingen gjorde at stortingsflertallet forble rødgrønt.

Og selv om de fire borgerlige regjeringene skulle få flertall i Stortinget, er det ikke så sikkert at blir borgerlig regjering. Samarbeidet mellom dem er ikke egnet til å imponere. Det er mye Tuppen og Lillemor-tenkning på borgerlig hold, hvor det særlig er Frp som «ikke får leke mer i våres gård».

Her er det en avgjørende forskjell på rødgrønn og borgerlig tenkning: Jens Stoltenberg sluttet lenge før valget i 2005 å snakke nedsettende om Sp og SV. Det var mye som skilte de tre partiene, men de hadde for sju år siden noe som den borgerlige siden mangler: Felles vilje til regjeringsmakt. Det var dette som førte dem sammen og dette har vært limet som har holdt dem sammen.

Helt annerledes er det på borgerlig side, hvor Erna Solberg og Trine Skei Grande gir næring til surr og uklarhet om hvem som skal samarbeide med hvem. Høyre gjorde en kjempeblunder da partiet for noen uker siden gikk på den rødgrønne limpinnen om nytt forlik i klimapolitikken – forutsatt at Frp ble holdt utenfor. I stedet for å la særlig SV steke i sitt eget fett, kom Høyre de rødgrønne til unnsetning ved å rake kastanjene ut av ilden for dem. Trine Skei Grande sammenligner Frp med Taliban. Den aldeles nygifte Knut Arild Hareide bedriver fortsatt politisk tungetale ved å betone det som splitter de borgerlige fremfor å fremheve det som samler.

Det var akkurat det Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga ikke gjorde da de jobbet frem det rødgrønne prosjektet. Deres felles vilje til regjeringsmakt dempet motsetningene – og skapte stortingsflertall.

De rødgrønne understreket det de hadde felles – og vant. De borgerlige betoner derimot det som de ikke har felles og krydrer dessuten sitt uenighetsfokus med avstandsskapende ytringer og uvilje mot å ha for mye med hverandre å gjøre.

Den sittende regjering er upopulær – men ikke mer mislikt enn at opponentenes surr og fravær av felles vilje til regjeringsmakt meget vel kan føre til at den fortsetter.

 Neste utgave av denne spalten kommer 1. august

E-post