Nils Sørhaug - Vi søker bilmekaniker
Appex DM

En smak å vende seg tilSpill av video

En smak å vende seg til

Det er som regel spennende å gå på konsert og høre noe nytt. Jonas Alaska er ikke noe unntak fra den regelen. Det er spennende musikk, om enn kanskje noe som trenger å tilvendes før det kommer på menyen i hjemmet mitt. Den som lever får se.

Lars-Toralf Storstrand Lars-Toralf Storstrand
E-post

Jonas Alaska er ett av de nye stjerneskuddene på den norske musikkhimmelen. Fra fødselen av heter han Aslaksen, og kommer fra Åmli i Aust-Agder, men spiller under artistnavnet Jonas Alaska, som også er navnet på hans debutplate. For debutplaten ble han nominert i tre kategorier under årets spellemannspris.

24-år gamle Alaska har studert ved Liverpool  Institute for Performing Arts i to år, og har opptrådt på en rekke festivaler. I 2011 satte han sterke spor etter seg både på Øyafestivalen, Slottsfjellfestivalen og By:Larm. Tidligere har han også opptrådt på Canal Street, og har bakgrunn som slagverker i det nå oppløste bandet Dalton.

Under konserten i Vikedal delte han scene med flere, deriblant Merete Pascual, Mikhael Paskalev og låtskriver/artist/produsent Thom Hell.

Det er en nærmest utakknemlig oppgave å  skrive en anmeldelse/omtale av en konsert der Jonas Alaska og Mikhael  Paskalev slår sine pjalter sammen. Men det forstod jeg ikkefør etter det annonserte Alaska-settet var over og rollene simpelthen blesnudd på hodet. Men bi nå litt, før du slutter å lese.  For denne anmeldelsen er ikke hjemmehørende på et slaktehus.

Sanger som «October» og «In the Backseat» gir meg ingen mulighet ti å gå til slike skritt. Ei heller ønsker jeg det. Mitt problem stilt overfor det å skulle anmelde to såvidt likeartister er bare vanskelig.

Du kjenner uttrykket «to alen av samme stykke». Forsøk så å se for deg et cirka meterlangt trestykke, som blir delt omtrent i to alen. Jeg går da ut fra at en alen er cirka 48 centimeter.  Praktisk talt kommer stykkene av samme tre, samme opphav, men i den ene alnen er det noen flere kvister enn i den andre.

Det kan selvsagt av noen oppfattes som negativt at trestykket inneholder for  mye kvist, men det er ikke der jeg vil. De er så like, akk så like de to, og samtidig akk så forskjellige.

Likhetene ligger blant annet i noe som jeg ene og alene kan beskrive slik: De har begge tatt; eller fått med seg noe Paul Simonsk, men der Jonas Alaska har fått med seg noe opprørsk, Dylansk, i tekster, så vel som i melodier og fremførelse – går Paskalev i en litt annerledes retning.

Når det er sagt er det verdt å merke seg at de første tre fire radene av festivalpublikumet faktisk talt satte seg ned og lyttet henført – og ble sittende like henført – inntil settet var ferdig.

Det var den profesjonelle delen av anmeldelsen/omtalen. La meg så avslutte med en personlig notis. Jeg skal fortsatt være så snill, så. Jeg er glad i mat, og har spist mye rart. Noe av det har jeg blitt glad i øyeblikkelig, annet har jeg måttet tilvenne meg. Noen få ting har jeg overhodet ikke likt. Jonas Alaska havner, tross det Paul Simonske og Bob Dylanske i kategori nummer to (og kanskje en knivsodd eller to med Neil Young)…

.

Det vil si: Jeg tror jeg kan komme til å like denne musikken ganske godt, men jeg trenger å smakespise litt mer på den, før jeg er fører den på diettlisten.

E-post