Nils Sørhaug - Vi søker bilmekaniker
Appex DM

Et langt, bleket lerretSpill av video

Et langt, bleket lerret

Mikhael Paskalev er et spennende bekjentskap. Han har noe trolsk over seg, som spenner svært vidt, musikalsk. Jeg gleder meg til å følge ham videre.

Lars-Toralf Storstrand Lars-Toralf Storstrand
E-post

Ett av de mer spennende navnet under årets Vikedal Roots Music Festival er Mikhael Paskalev. Paskalev kommer fra Ålesund – og har aner i Øst-Europa.  I likhet med Jonas Alaska har han studert ved Liverpool Institute for the Performing Arts, og har deltatt på både Øyafestivalen, Slottsfjellfestivalen og By:Larm. Han vant Urørt-prisen for 2012.

For tiden er han i ferd med å produsere sin første plate hjemme på Sunnmøre. Man regner med at albumet blir sluppet i løpet av høsten. Det er allerede produsert en video til en av låten Jive Baby – og denne har fått betydelig antall visninger på YouTube.  Han har ved flere anledninger spilt på NRK TV.

At Mikhael Paskalev er en spennende musiker – det kan det ikke rå noen som helst tvil om. Det ble understreket både under scenesamarbeidet med Jonas Alaska i Vikedal lørdag ettermiddag.

Det spesielle er at de to er forferdelig like. Og forferdelig forskjellige. Skal man gi dem en sammenligning (og her må jeg passe meg så jeg ikke bruker samme sammenligningsmal som i omtalen av Jonas Alaska…). La meg derfor si det slik: Det blir nesten som salt og pepper. Den ene hvit og den andre svart. To forskjellige krydder, men de utfyller hverandre på en nærmest fullkommen måte.

Nå er det mange som har omtalt Mikhael Paskalev (navnet hans kommer fra Bulgaria, om du skulle lure) som en fullkommen artist. Det er ikke jeg istand til å bedømme. Men jeg liker det jeg hører. Og som i Jonas Alaska hører jeg snev av det Paul Simonske, men der hvor Jonas Alaska har islett av det Bob Dylanske, føler jeg at Paskalev har fått litt mer av det Garfunkelske med seg – pluss noe mer rockete rytmer som jeg, for å være dønn ærlig, ikke er istand til å feste meg helt ved. Ennå.

Når det er sagt skal jeg understreke at jeg finner Mikhael Paskalev en veldig fascinerende ung musiker – som sannsynligvis har et livslangt lerret foran seg – som han kan fylle med spennende farger og former.

Det er nok ikke for ingenting at han vant Urørt-prisen 2012.

 

 

E-post