Nils Sørhaug - Vi søker bilmekaniker
Appex DM

Smakfull tåreperse

Det er lett å forstå hvorfor Susanne Sundfør og Sivert Høyem ble plassert på lørdag kveld. Det er som med et godt måltid. Desserten kommer alltid til sist.

Lars-Toralf Storstrand Lars-Toralf Storstrand
E-post

Sivert Høyem har vokst til å bli en av de mest betydningsfulle musikerne i samtids-Norge, kanskje ikke minst på grunn av sin stemmeprakt. Han begynte sin karriere tidlig, og var med fra begynnelsen av bandet Madrugada, og helt fram til bandet ble oppløst i 2008, etter at forgrunnsfiguren Robert Burås døde i 2007.

Høyem har i tillegg til de seks platene han var med på å utgi med Madrugada, utgitt fire soloplater, respektive Ladies and Gentlemen of the Opposition (2004), Exiles (2006), Moon Landing (2009) og Long Slow Distance (2011).

I tillegg til stemmeprakten og musikken, blir Høyem regnet for å være en av de mest habile låtskriverne som er fostret i Norge den seneste generasjonen.

 

Omtale

Det er ikke ofte man ser – på en rockekonsert – at folk gråter. Men det skjedde da Sivert Høyem spilte Madrugada-hiten «Majesty» under Vikedal Roots Music Festival.

Tårene trillet fritt nedover kinnene på selv hardbarkede menn – og en av de tilstedeværende forsøkte å tørke tårene bort fra sine røde kinn og sa; «Jeg greide ikke la være å gråte da han spilte Majesty».

Nå kunne jeg selvsagt langet ut en psykologisk tirade der jeg enten forsvarte eller opponerte mot disse tankene, følelsene, men det skal jeg holde meg for god til.

Det jeg derimot skal si er at jeg forstår at dette er en sang som trenger seg dypt inn i sjelsdypet hos flere av dem som hørte på. Og det er en flott sang. En flott sang med en dyptpløyende tekst – som fortjener å bli hørt. Når jeg sier «hørt» mener jeg ikke da bare overhørt, men virkelig lyttet til, sugd opp og absorbert. Det er mye mellommenneskelig visdom i den teksten, og det var vel kanskje nettopp det som gjorde at Madrugada ble så folkekjært som de ble – og fortsatt er – gjennom ikke minst Sivert Høyems dype, dype røst – fire år etter at bandet ble oppløst og snart fem år etter at bandets lederskikkelse per se, Robert Burås ble funnet død.

Det er også verdt å merke seg at lydbildet var mye bedre under konserten med Høyem – enn under de fleste konsertene, slik at man kunne skille både høye, lave og mellomtoner i musikken. Det var minst en av konsertene der man ikke kunne gjøre det.

Karmsund kommer tilbake med et personlig intervju med Sivert Høyem.

E-post