Nils Sørhaug - Vi søker bilmekaniker
Appex DM

Flyter på en bølge av velvære

Flyter på en bølge av velvære

Sentrumsleder Norun Skrunes (40) har i kraft av sin stilling travle dager. Hele tiden. Aldri har det vært mer fokus på sentrum av Haugesund.

Svein Olav Hansen Svein Olav Hansen
E-post

Hvor går byen, hva vil vi med den, og i tilfelle vi vil, hvordan? Kjøpesentrene ser ut til å ha kommet for å bli, og saker og ting går derfor ikke av seg selv, midt i en ekte by.

Skrunes har mye å forholde seg til. Men hun har det kjekt, ja hun har det aldeles strålende. At hun rundet de 40 nå i sommer hefter henne ikke det minste. Det er den daglige og gjennomsnittlige trivselsfaktor som betyr noe. Og den er vidunderlig høy, sprudler hun, der hun sitter på svingstolen, med utsyn mot Bytunet. Hektisk, javel og så det holder. Men aldeles trivelig. Med en mengde mennesker som trekker i samme retning, mot samme mål; det å gjøre Haugesund til en levende by. Skrunes har jobbet i Haugesund Sentrum i fem år. Hun tiltrådte stillingen som leder i januar, i et ett-årig vikariat. De fire foregående årene var hun lederens assistent. Og hun ser faktisk frem til å få sin gamle stol tilbake, når vikariatet er over. – Det har vært veldig okei og kjekt å få prøve seg, men jeg liker meg faktisk vel så godt i bakgrunnen, og på en måte får holdt kontrollen derfra, forklarer hun. – Men jeg liker jo også å være med på ting da, for all del, fremholder hun.

Øvre Vats

Men selv om Skrunes har sitt virke midt i tykkeste bykjernen er hun gammel «bondejente». Det vil si, hun vokste opp på en bondegård, på Sjurseike i Øvre Vats. Med tilgang på de fleste dyr, høy, hesjer, silo og alt som hører bondeyrket til. Her vokste hun opp, som den yngste i en søskenflokk på seks. Eneste savn var at hun aldri fikk seg hest – eller kaniner. Men hun har ristet av seg den verste skuffelsen nå. Får vi tro. I tillegg til at mye av fritiden gikk  med til å bidra på gården fikk hun, ikke uventet også prøvd seg ut på småbarn i ung alder. Som yngst i flokken ble hun tante allerede som ni-åring. Og de familiære båndene som ble knyttet den gangen har med årene bare vokst seg sterkere og sterkere.

Fotball

Når hun ikke passet barn eller fôret dyr sparket hun mer enn gjerne fotball. Både på løkka og i Vindafjord IL. Tiden i idrettslaget var veldig kjekk, med godt samhold og mange felles opplevelser. Blant annet gjennom deltakelse i Norway cup – samt andre cuper og turneringer. Og selvsagt treninger og kamper. Unge Skrunes var kombinert midtbanespiller og benkesliter. Med humør og innsats som sine fremste våpen. Selv om hun etter eget hode ikke bidro med all verden på banen syntes hun likevel det var stort bare det å få være med i gjengen. De hadde det ganske enkelt «himla» kjekt. Selv om hun altså ikke var blant de skarpeste kanonene på laget hindret det henne likevel ikke i å ta i et tak som fotballtrener for jentelaget i bygda noen år senere. I tillegg var hun også innom Vatsrevyen et par år. En kjempeopplevelse å få være med på. Både bak og på scenen. Joda, Skrunes har vært morsom kvinne, blant annet som imitator. Om hun fikk det til vil hun ikke uttale seg om. Men gøy? Så til de grader.

Skole og jobb

Barneskolen lå i Øvre Vats, mens ungdomsskolen lå noe lenger nede, i Nedre Vats. Hun var forresten ikke gammel før hun begynte som avisbud, for Haugesunds Avis. En jobb som gikk i arv i søskenflokken. Hun var 11-12 år da hun tok over stafettpinnen. En pinne hun bar i noen år.

Og da hun gikk på ungdomsskolen tok hun seg samtidig jobb på Knapphus Bensinstasjon. Både i helger og ferier og når det ellers måtte passe. Og så trivelig var det der at hun ble værende i flere år. Etter ungdomsskolen ble det videregående, først i Sandeid og så på den flunkende nye skolen i Ølen. Etter dette skoleåret bar det så til byen, for mer skolegang. Nå var det handel og kontor på Vardafjell som gjaldt. Etter at rødrussdressen var pakket bort var det tid for å søke seg jobb. Unge Skrunes var nemlig passe skolelei nå. Løsningen ble kantinen på Raunes i Nedre Vats, stedet for rigger. Et års tid senere gikk ferden videre til Hatteland, der hun var ordrebehandler de neste fire årene. En trivelig jobb og ditto arbeidskollegaer. Men nå begynte utferdstrangen å rive i henne. Ny skolegang i Haugesund, ved HSH. Spennende som bare det. En nysgjerrig og forventningsfull ungjente alene på hybel i selveste byen. Det var greier, urbant og tøft. Men urbant og tøft aldri så mye, ungjenta trengte som alle andre studenter penger – og helst litt mer penger. Løsningen i så måte ble en bartenderjobb ved Lothes Mat og Vinhus, samtidig med studiene. En veldig okei jobb, i et miljø hun trivdes svært godt i. Men ferden gikk likevel videre, nå til Lene V. Her jobbet hun fortrinnsvis innen  administrasjonen, en bit som også inkluderte det å arrangere messer. En hektisk, men utrolig kjekk tid, det også. Så inspirerende og givende at hun ble værende i systemet i nærmere ti år. De var en flott og sammensveiset gjeng som dro godt sammen. Vi skriver 2007, og Skrunes er klar for Haugesund Sentrum. Der hun altså er i dag, og slik det ser ut også kommer til å bli værende. I alle fall i overskuelig fremtid.

Roar

Og underveis ble hun også gift. Ekteskapet ga henne to barn, en jente som nå er ti år og en gutt på syv år. De siste årene har hun vært samboer med Roar fra Tysvær, der de også har bodd. Og skal fortsette å bo. Ny bolig er i så måte under oppføring inne i bunn av Førresfjorden. Roar har hun faktisk kjent fra de var ganske så unge, men det var først da hun skulle ha takst på leiligheten sin i Haugesund at ting endret seg. Takstmannen var nemlig ingen ringere enn den gamle kjenning, Roar. Noe skjedde der og da, midt i takseringen – og siden var det aldri noen tvil. Også Roar har to barn med seg som ballast inn  i forholdet, så her går det til tider unna.

Elsker å bake

Apropos hus; Er hun huslig? Ja, så til de grader. Skrunes trenger overhodet ikke noe betekningstid og sender ut et krystallklart ja. – Ettersom folk sier er jeg visst ekstremt huslig, sier hun. – Og så elsker jeg å bake. Og i den grad tiden strekker til blir det mye baking. Familiebåndene er som nevnt veldig sterke, og familiemedlemmene samles både titt og ofte. Og da blir det følgelig mye kake. Hun sier det ikke selv, men vi aner en hvit tornado. Da blir det neppe så mye tid til tv-stolen heller da? Nei, det stemmer det. Skrunes ser «Grey Anatomy» hver tirsdag, og så tar hun «Sinnasnekker’n» i opptak. Den er så morsom at den bare må hun ha med seg. Nyhetene tar hun helst via på nettet. – Og så må jeg selvsagt innom TV Haugaland. Må jo følge med på det lokale.

Ganske «handy»

Utsiden av huset har hun et mer avslappet forhold til. Tutler og fikser, klipper og ordner til etter beste evne, men er ingen hagegnom. – Nei, jeg har nok ikke arvet min mors grønne fingre. Men til gjengjeld er jeg ganske «handy», vil jeg påstå. Skrunes elsker å fikse gamle saker som fortjener, eller trenger en oppgradering. Hun pusser opp gamle møbler og snekrer i vei, stort og smått. Kaninbur for eksempel, tar hun omtrent med en arm på ryggen. Og så elsker hun å gå på loppemarked. Det er tydeligvis noe av meningen med livet det, et skikkelig loppemarked.

Skånevik, Thailand og Alpene

Og så elsker hun livet på landstedet i Skånevik. Et landsted Roar bragte med seg inn i forholdet. En perle, det ultimate sted for rekreasjon. Der inne er de så ofte som mulig, også ved jul og nyttår. Skal de lenger avgårde tar de gjerne turen til Thailand. Mer enn gjerne. Til «Smilets land», smiler hun. Var der senest i februar og skal tilbake. Det må imidlertid ikke være Thailand. Skrunes trives over alt. Selv om hun liker saltvann og sol må det ikke absolutt være det. En ferie kan like gjerne være i Alpene. Noen av de flotteste feriene hun har hatt har vært i nettopp Alpene. Skrunes stortrives med alpinski på bena. Visst har de fjell og alpinanlegg også i Norge, men det er noe helt spesielt med Alpene. Der får du også glühwein, smiler hun – en tanke lengselsfullt?

Snorkling og krim

Drømmeferien? Det må bli Østen. For såvidt hvor som helst der øst på den andre siden. For, som hun elsker å stå på ski nedetter lia elsker hun også å snorkle. Og da er Østen definitivt stedet å gjøre det på. Snorkling må nok også være en del av hensikten med livet, slik Skrunes ser det. En opplevelse uten sidestykke og sammenlikning for øvrig.

Hva gjør så senterlederen på når hun ikke bygger hus eller kaninbur, baker kaker eller freser rundt i huset på jakt etter nye støvkorn og andre eventuelle inntrengere? Eller tråler sentrum i et eller flere ærend. Da leser hun gjerne. Har alltid liggende en bok på nattbordet. Helst skal det være krim, og helst Jo Nesbø. Har lest alle bøkene hans og venter egentlig bare på den neste. Så i mellomtiden er hun nok nødt for å søke alternativer. Bok på nattbordet må hun ha. Skrunes legger ikke skjul på at det er helrig å bare kunne slappe av, og ikke tenke jobb. Visst har hun det storartet.

Byutvikling

Men det er tøft, det tar tid og det tapper energi. Og med 190 medlemmer i Haugesund Sentrum er det da også mange å forholde seg til. Nå er det naturligvis bra at de er så mange, men det er klart at det krever sin kvinne å være ajour hele veien rundt. Eller mann, for den saks skyld. Det siste halvåret har det handlet ekstra mye om byutvikling. Og om møter og samtaler med både kommune og gårdeiere. Samarbeid er selve nøkkelen til en positiv byutvikling. I motsetning til kjøpesentrene er byen en offentlig arena, tuftet på helt andre premisser. Og de må følgelig forholde seg til lover og regler på en helt annen måte enn de private aktører. – Vi må legge til rette for de som vil noe, og ikke kvele initiativrike og kreative mennesker med et stivt og ubevegelig byråkrati. Vi skal rett og slett ikke være et kjøpesenter, men en levende by. Diskusjonen om åpningstider har mer og mindre kommet for å bli, kan det virke som. Skrunes er imidlertid ikke mest opptatt av åpningstidene. Men av at de får på plass de riktige butikkene. Da kommer også folk, uavhengig av åpningstider og parkeringsmuligheter. Naturligvis må det være satt i system og forholdene være tilrettelagt, men det er til syvende og sist miksen av de riktige butikker som er avgjørende. – Og nå må vi snart gi oss med bare å synse, nå er tiden inne for at vi må vite, for så å handle, sier en engasjert senterleder.

E-post