Nils Sørhaug - Vi søker bilmekaniker
Appex DM

Episk dansk vitnesbyrdSpill av video

Anne-Grethe Bjarup Riis' debut som filmregissør har fått det danske kinofolk til å gå mann av huse.

Episk dansk vitnesbyrd

«Hvidstensgruppen – noen må dø for at andre skal leve» er et episk, danskprodusert, mesterverk. Det er noe så sjeldent som en krigsfilm som ikke er en krigsfilm, men en film om familien i en krig. Dette er en film du ikke har råd til å unngå.

Lars-Toralf Storstrand Lars-Toralf Storstrand
E-post

For den som er gammel nok til å huske den britiske serien om familien Ashton – som på sytti-tallet gikk på norsk TV, vil garantert filmen om de danske sabotørene i og omkring den vesle danske bygda Hvidsten på Jylland, og kretsen rundt den danske familien Fiil ha sterke doser av gjenkjennelse.

Men, som filmregissør Anne-Grethe Bjarup Riis selv sier det er det ikke en krigsfilm. Det er et viktig poeng å ta med seg når man skal innta det episke filmmåltidet som denne filmen er.  For her har ikke «Max Manus» mye å komme med i sammenligning.

Jeg skal ikke her gå i detaljer om handlingen i filmen, som er bygget på en sann historie – om åtte, modige, danske sabotører, som gjorde sin ypperste borgerplikt – på mer enn én måte når det gjaldt å være med å drive den tyske okkupasjonsmakten til vanvidd under den andre verdenskrig.

Med utgangspunkt i en liten gruppe sabotører i byen Randers,  ble det opprettet kontakter med enkeltpersoner og grupperinger ellers i landet – som kunne være behjelpelige med å ta imot containere med flydropp fra England.

Det er vanskelig for moderne mennesker å sette seg inn i den situasjonen det er å være krig. Spesielt i Norden som ikke har hatt noen krigstilstand lokalt på flere tiår.

–Men mennesker i for eksempel Syria opplever dette i dag, sier Anne-Grete Bjarup Riise til «Karmsund» når vi møter henne i  Sjernarøy på Hotell Maritim. –Samtidig er det en situasjon som det er bortimot umulig å sette seg inn i før man står midt oppe i den.

Den danske regjeringen kollapset foran den tyske «vernemakten» og  ble sittende som marionettregjering i flere år, inntil de tyske okkupasjonsstyrkene i 1943 vedtok å innføre dødsstraff for alle som på noe vis, uansett grad av alvor, bistod de anti-tyske kreftene i riket. Da gikk regjeringen, som var anført av statsminister Buhl, av.

Det tok ikke lenge før åtte sabotører fra den såkalte Års-gjengen ble henrettet, og meldingen ble også videreført til Hvidstensgruppen, som tross farene for å bli samme skjebne til del, fortsatte sine gjerninger. Av de 12 som var med i gruppen – ble da også åtte til sist henrettet.

Men, og her kommer de sterkeste to punktene i vitnesbyrdet som filmen målbærer frem. Den ene av de dømte skriver ordene som blir tittelen på filmen «noen [av oss] må dø, for at andre skal leve». Men det sterkeste er kanskje scenen der de dødsdømte sitter på lasteplanet på veg mot sitt siste endelikt – og synger «Alltid Freidig, når du går, veier Gud tør kjenne … selv om du til målet når, først ved verdens ende.» Alle tre versene blir naturligvis sunget med fynd og klem.

Fra Anne-Grethe Bjarup Riis’ side er dette hennes debut som filmregissør, og det på meget vellykket vis. Det danske folk har bokstavelig gått mann av huse for å oppleve dette episke filmverket om familien midt i en krig, og de valg de enkelte medlemmene i familien og kretsen rundt gjorde.

Ideelt sett ville jeg ha gjort det samme som Hvidsteensgruppen. Men jeg vet ikke hvordan de hadde blitt – for jeg har aldri vært i den situasjonen. Og jeg håper heller aldri at jeg kommer dithen.

Ta gjerne en kikk på filmtraileren som er vedlagt.

E-post